Hvitveis, blåveis og gulveis

Hvitveis er den vanligste vårblomsten av disse tre og finnes i store mengder. Blåveis hadde jeg ikke sett før jeg ble voksen og flyttet til østlandet, men her er det mye av den også. Gulveisen er mer sjelden, men i Bærum er det på enkelte steder mye av den, og den er valgt som Bærums kommuneblomst.
Gulveisen er den siste til å dukke opp om våren av disse tre, men i år fant jeg de første allerede 21. april - i Kjaglidalen.
Fine er de, alle tre.
Hvitveis og gulveis tilhører slekten Anemone, som kommer fra gresk anemos (vind) er det fordi kronbladene så lett blåser av?
Blåveis tilhører slekten Hepatica. På engelsk heter den Liverleaf fordi bladene er leverformet. Den er blitt brukt mot leverplager.
På svensk kalles "veisene" sippor (vitsippa, gulsippa, blåsippa). Danskene bruker slektsnavnet anemone (hvid, gul og blå anemone). På norsk er det også vanlig å kalle dem symrer (kvitsymre, gulsymre, blåsymre) - de varsler sumar!

Tysbast - Daphne mezereum

Tysbasten blomstrer!
Når tysbasten blomstrer er våren i gang! Denne lave busken er ikke alltid lett å oppdage, men når jeg leter på riktig sted tidlig på våren kan jeg være heldig å se den i underskogen. Den blomstrer på bar kvist med små grupper nydelige rosa blomster og har en fin bladdusk i toppen. Den er giftig og det sies at den er blitt brukt for å drepe rovdyr som ulv. Den er også kjent fra folkemedisinen - både bark, rot og bær ble brukt. Bl.a. ble den brukt som avføringsmiddel, og mot en rekke plager og sykdommer som ormebitt, gikt, hudsykdommer, lus, skabb, innvollsorm, byller, tannverk, magesmerter.
Denne tysbasten fant jeg i Kjaglidalen.

Grankongler

Gran igjen - grankongler denne gang. Vi har vært velsignet med store mengder kongler dette året. Det skal sterk rygg til for å bære gode dager, heter det, men grantrærne har klart seg under vekten av denne gode børa.
Nå er det blitt vår og granfrø dekker stedvis store områder. De var godt synlige på snøen i påskeferien. God mat for noen - andre frø skyter forhåpentligvis nye skudd etter hvert.
Gode fotomotiv er det i alle fall - i frost og sol.
















Konglebildene mine på flickr

Skavgress - Equisetum hyemale

Selv om det fremdeles er vinter og snø finnes det grønne vekster. Skavgresset er en vintergrønn snelle (hyemale=vinter). Og grønnfargen er spesiell, svartgrønn, mørkgrønn, nesten blågrønn.
Jeg er fascinert av denne eldgamle skapningen. Snellene har vært her lenge, i mer enn 300 millioner år! Og mange er her fremdeles, f.eks. skavgresset. Enkelte steder vokser det i ganske store mengder - som i Kjaglidalen - hvor jeg oftest hilser på.
Skavgresset er ledd-delt, men har ikke kransgrener som mange av de andre snellene. De har en krypende jordstamme som det skyter skudd fra. Stengelen er stiv og grov fordi celleveggene inneholder mye kiselkorn. Skavgress ble tidligere brukt til skuring og polering fordi den stive stengelen gir en sandpapireffekt. Trebøtter og tinn ble skurt med skavgress. Det var en ettertraktet vare og i flere dialekter snakket de om å ha "skjeftauge" som betyr å være god til å oppdage skavgresset.

Snø og granskog

"Tale om heimsleg-
snø og granskog
er heimsleg.

Frå første stund
er det vårt.
Før nokon har fortalt det,
at det er snø og granskog,
har det plass i oss-
og sidan er det der
heile heile tida"

skriver Tarjei Vesaas i diktet "Snø og granskog".
Jeg leste diktet første gang i 1975, likte det, men kjente meg ikke helt igjen. Jeg hadde ikke noe nært forhold til verken snøen eller grana, og Telemark var kun et sted jeg hadde hørt og lært om. Siden gjorde jeg østlending av meg, og fikk et nært forhold både til snøen og Telemarkslandskapet. Til og med grana begynte jeg å sette pris på. Jeg oppdaget også at det fantes mange flere granarter enn den sitkagranen jeg kjente best. Jeg er oppvokst i strandkanten på Karmøy. I dette åpne, værharde kystlandskapet ble det lenge plantet gran, mest sitkagran (Picea sitchensis), i store mengder. Jeg var selv med på plantingen. Men jeg har aldri likt gran i dette landskapet. Granskogen ødelegger det jeg synes er finest her - det åpne, nakne, vindutsatte.
Men gran kan passe inn, og gran kan være fint - og gran etter snøfall er flott!
Tarjei Vesaas bruker uttrykket "innlandshjarte". Så langt følger jeg ham ikke. Men snø og granskog kan finne gjenklang - også i et kysthjerte.

Skjellrot - Lathraea squamaria

Skjellrot - Lathraea squamaria

Det er litt stas å finne skjellrot - denne sære skapningen som lever mesteparten av livet sitt under jorda. Den har ikke klorofyll og snylter på andre via røttene. Bare en kort tid tidlig på våren dukker den opp for å sørge for slektens gang. Derfor er det ikke hvert år jeg oppdager den og får hilse på. Den gjør ikke så mye av seg, heller, nede på skogbunnen.
Disse eksemplarene så jeg i Kjaglidalen våren 2006 samtidig som tysbasten blomstret og hvitveisen dukket opp.