Snø og granskog

"Tale om heimsleg-
snø og granskog
er heimsleg.

Frå første stund
er det vårt.
Før nokon har fortalt det,
at det er snø og granskog,
har det plass i oss-
og sidan er det der
heile heile tida"

skriver Tarjei Vesaas i diktet "Snø og granskog".
Jeg leste diktet første gang i 1975, likte det, men kjente meg ikke helt igjen. Jeg hadde ikke noe nært forhold til verken snøen eller grana, og Telemark var kun et sted jeg hadde hørt og lært om. Siden gjorde jeg østlending av meg, og fikk et nært forhold både til snøen og Telemarkslandskapet. Til og med grana begynte jeg å sette pris på. Jeg oppdaget også at det fantes mange flere granarter enn den sitkagranen jeg kjente best. Jeg er oppvokst i strandkanten på Karmøy. I dette åpne, værharde kystlandskapet ble det lenge plantet gran, mest sitkagran (Picea sitchensis), i store mengder. Jeg var selv med på plantingen. Men jeg har aldri likt gran i dette landskapet. Granskogen ødelegger det jeg synes er finest her - det åpne, nakne, vindutsatte.
Men gran kan passe inn, og gran kan være fint - og gran etter snøfall er flott!
Tarjei Vesaas bruker uttrykket "innlandshjarte". Så langt følger jeg ham ikke. Men snø og granskog kan finne gjenklang - også i et kysthjerte.